Stina og Marthe i Kaliningrad

Gjengen på tur!

Her kommer omsider bloggen om den fantastiske turen vi var på i januar.

Det hadde seg nemlig sånn at jeg egentlig hadde skrekkelig lyst til å reise på ?overraskelses-tur? til Kaliningrad rundt nyttår, jeg kjente det kribla i reisefoten, men til slutt måtte jeg innse at jeg er en fattig student, og etter noen samtaler med Han der oppe, fant jeg ut at jeg måtte la være akkurat da, vi fikk heller se om det ordna seg på et annet vis om ikke så lenge.

Så skulle det vise seg å ordne seg en tur likevel, i slutten av januar. Våre venner, Bjørn Gunnar og Eivind, som har besøkt med og Stina når vi bodde der henne, kjente også at det kribla litt i en viss fot, så da de ringte og lurte på om ikke vi kunne tenke oss å være med på tur, så kunne vi ikke la være. Planleggingen foregikk over en meget lang frokost ute i Kristiansand, og vips var 4 billetter og visumsøknader bestilt ? vi skulle på tur!

Bjørn Gunnar, Stina og jeg traff hverandre på Gardermoen 22/1, Eivind måtte jobbe en dag til, så han skulle komme en dag seinere. Så fikk vi finne stedet vi skulle bo, leiebil og sånn innen han kom.

Vi fløy av gårde til Polen, og rakk med god margin bussen videre til Kaliningrad til tross for at vi bare hadde 1 ½ time fra flyet landa til bussen gikk, og måtte på denne tiden får tak i bagasjen vår, finne en taxi (2, vi hadde for mye bagasje, hjelpesending), komme oss til byen, kjøre feil og kjøpe billetter og mat til bussen.

Turen gikk veldig greit, og med unntak av litt frustrasjon på grensa over de norske passa som de syns var veldig snodige (særlig Bjørn Gunnars som ikke var elektronisk), og de ikke klarte å få spurt om vanlige ting (som hva vi hadde med oss, hva vi skulle i Kaliningrad, om vi hadde med oss masse medisiner, elektronisk utstyr osv) fordi vi ?ikke kunne russisk?, men de fant tilslutt en engelsktalende som kunne snakke med oss. Vi unngikk elegant å snakke om de 82 fleezepledda vi hadde med oss, og alle jenteklærne som hadde havna i Bjørn Gunnars koffert, ikke nødvendig å gjøre oss mer rare enn de allerede syns vi så ut. Et heller tvilsomt reisefølge?

Da vi endelig kom frem og skulle finne leiligheten gutta hadde leid, som skulle være i vestlig standard med to soverom, stue, kjøkken og bad, viste det seg å være ?vestlig standard?, noen hull i gulv og vegger, litt småmøkkete, det var ett soverom med en sovesofa som helte ned mot midten, slik at de som lå i den i løpet av natten trillet ned mot hverandre, veldig koselig. I stua var det også en sovesofa av samme type. Jeg innbiller meg at Bjørn Gunnar og Eivind ikke var så veldig innstilte på å sove nærmest oppå hverandre i en skakk sovesofa? Etter en del krangling med manageren til huseieren fikk vi tilslutt lov til å sove der en natt for depositumet, og fikk lov til å finne noe annet neste dag. Huseieren var en svensk fyr som nektet å snakke med oss direkte, han ville kun kommunisere med oss gjennom manageren sin som var en nervøs ung dame som snakket gebrokkent engelsk og hadde med seg kjæresten sin som, dårlig skjult, holdt på å le seg i hjel. Svensken burde jo vite hva han snakka om når han påsto at det var vestlig standard, og han mente standhaftig at det var vi som ikke var helt gode. Vi måtte jo skjønne at vi var i russland, og at to soverom ikke betydde to soverom, men ett soverom og en stue, selv om vi kunne vise til mail der det var tydelig beskrevet fra begge sider hva det var vi skulle få. Men til syvende og sist så ordna det seg for oss.

Humøret steg da vi hadde kommet til enighet, det eneste som mangla nå, var MAT! Det er ikke til å skyve under en stol at blodsukkeret hadde sunket til litt lavere enn hva som var sunt for gjengen. Så vi vandra av sted til Viktoria et steinkast unna. Det er da jeg kjenner at jeg er ?hjemme igjen? når jeg vandrer rundt i Kaliningrads gater! Herlig! Mens vi var på butikken klarte ikke denne jenta å holde seg lenger, og det ble sendt en del meldinger med Victor, og det endte opp med at han kom på kveldsmat (jentene hadde vært flinke og ordna i stand egg og bacon) hos oss. Han ble så glad for å høre at vi var der, at han bare måtte gå de 5 kilometerne det var fra jobben sin til oss. Det ble et hjertelig gjensyn. Victor er flink og har to jobber. Om natten jobber han som en slags sikkerhetsvakt på et bilverksted, og om dagen jobber han med å bygge på en barnehage (nå er han for øvrig ferdig med den barnehagen og har fått seg en ny jobb om dagen). Bestemoren hans døde i julen, så nå har brødrene hans funnet ut at det passer fint å bruke huset hennes som festebule, så Victor orker ikke være der, han bor nå på jobben.

Når Victor dro tilbake på jobb var vell egentlig planen å komme seg i seng fortere enn svint, men da begynte en av de faste, herlige kveldssamtalene som skulle vise seg å være viktige på turen. Det var herlig å prate om mer og mindre dype ting, som gjaldt både arbeidet i Kaliningrad og alt mulig annet vi bryr oss om. Men tilslutt krabba vi til sengs, vi trengte å lade batteriene for resten av turen.

Opp og hopp alt for tidlig. En gammel dame ringte på, aner ikke hva hun ville, for hun stakk før vi rakk å snakke med henne. Ringeklokken hørtes forøvrig ut som et dårlig nintendo-spill.

Nå måtte vi ut å få tak i leiebil før vi skulle levere nøklene til en taxisjåfør som skulle komme for å hente dem kl 1300. Så vi dura inn til byen for å leie bil. Vi klarte jo det fint, da. En ?Mazda ett eller annet? med 7 seter (vi ville jo ha plass til de som evt ville være med oss). Bilen ble registrert på meg, selv om jeg ikke hadde planer om å kjøre den. For Bjørn har tydeligvis ikke bodd lenge nok i Kaliningrad til å vite at uansett hva man skal i det landet, så må man ha med seg passet sitt. Så da var jo Bjørn strålende fornøyd: ?D e jo?kje så farlege om me skrabe litt henni noe, an står jo på Marthe, så de e hu så sliide om det sku skje någe, på ein måda?, og vi kjørte derfra strålende fornøyde alle tre.  Vi måtte tilbake til leiligheten for å pakke ut før taxisjåføren skulle komme og hente nøklene (ja, vi elsker Russland og alle deres gode ideer og ?løsninger?), før vi måtte finne et nytt sted å bo. Det resulterte i mange telefoner, på russisk, Marthe som fikk jernteppe, rare russere på høyttaler på telefonen, veibeskrivelser, og ingen ny plass å bo ? før vi kjørte til et sted vi fant i en brosjyre, DER skulle vi bo! Det var helt fantastisk! Stina og jeg fikk toppetasjen, Eivind og Bjørn skulle ha leiligheten i etasjen under. Der kunne vi snakke vestlig standard der. Jeg har vell aldri bodd så fint i Norge engang omtrent. (Litt rart å bo så fint i Kaliningrad, det var liksom helt nytt for meg) På badet til meg og Stina var det badekar (knapt en meter langt, men det teller likevel), med pleksiglass foran, med lys inni! Vi fikk frokost på døra hver morgen, og mannen som jobba der var kanskje den mest urussiske russeren jeg noen gang har møtt.

Etter at vi hadde fått kasta inn uhorvelige mengder bagasje i leilighetene våre, måtte vi vel få i oss noe mat igjen, vandre litt på markedet og lignende,  før vi plukka opp Victor som ville være med å hente Eivind på flyplassen. Vi kom litt seint frem, da noen av oss (uten å nevne navn, Stina) ?visste? veien.

Endelig var gruppa komplett, og moroa kunne begynne. Først med å lure Eivind til å tro at vi ikke hadde fått oss no veldig fint sted å bo. Halmmadrasser, utedo, rotter og allergitabletter tror jeg inngikk i spøken, og vi klarte å dra det ganske langt, for eksempel klarte man å lure han over gjerdet på utsiden av der vi bodde, for å ?finne huset vi skulle bo i, det er rett her nede?, før vi brast sammen i latter og fikk litt dårlig samvittighet for at vi hadde vært så slemme. Men jeg tror stedet vi hadde funnet falt i smak, så jeg tror vi er tilgitt.

Så fulgte opptelling av fleezepledd og hjelpesending før vi tok den daglige kveldspraten og hoppa i seng (skjønt, den hoppinga var ikke så lur, for da falt noen av stengene i senga vår ut, og det var litt vanskelig å ikke falle igjennom senga, men det hjalp å legge seg feil vei i senga.)

Så var det på tide å avsløre for familien vår på huset at vi var i Kaliningrad. Og sommerfuglene flaksa heftigere og heftigere jo nærmere vi kom Volochaevskoe 55. Og man kan mildt sagt si at de ble overraska når vi dukka opp. Vi ringte på, og Nadja (10) åpna opp og stod musestille i ca 2 sekunder før det var hyl og skrik og klemming. Videre dukka begge Kolja-ene (13 og 15) opp, Igor (10) og så far. Far (Gennady) prata i fistel og spratt rundt som en liten oj-oj, klemte og sa ?velkommen, velkommen? og at han ikke kunne tro sine egne øyne, hvordan var dette mulig? Hvorfor hadde vi ikke sagt noe?

Så måtte vi finne mor, som var oppe med et av barnebarna på armen. Hun hylte, ungen hylte, hun hylte mer, og nå nærmest vrælte ungen. Gjensynsgleden var stor, selv om stakkars Vasilissa ble vettskremt av at bestemor hylte henne inn i øret!

Det var godt å være der igjen, men også litt rart å være der og ikke skulle bo der. Det ble te-drikking, middags-spising og flere hyl etter hvert som flere av gjengen kom hjem fra skole og jobb.

Bjørn og Eivind ble etter hvert litt rastløse, og dro ut for å vaske bilen, og finne Luba, som bor i Svetli.

Seinere dro vi sammen med Luba tilbake til leiligheten vår og lagde pannekaker, før vi dro inn til byen for å treffe Artjom. Artjom flytta fra huset litt tidligere i januar og inn i leiligheten til broren hvor de nå pusser opp. Artjom er 19 år, og som de fleste på den alderen, så er det greit å flytte hjemmefra. I tillegg til sin bror, har han en bestemor som bor ikke langt unna leiligheten sin.

Vi har jo et par Sasha-er i Chernakovsk, så det var obligatorisk med en tur dit. Så vi pakka med oss chips og snop, og tok turen et par timer ut av Kaliningrad for å treffe dem. For å gjøre forvirringen minst mulig kan vi jo kalle gutte-Sahsa for Sanja (jan kalles ofte for det), og jente-Sasha for Sasha. De var mer enn glad for å treffe oss, godt å se dem! De så bra ut begge to. Begge studerer engelsk, men på forskjellige kurs. Sanja begynte nå i høst, og Sasha går vel på tredjeåret. Vi endte opp på pizzaresturant, siden det er det eneste spisestedet vi vet om i Chernakovsk, og endte opp med ALT for mye mat. Artjom som ble med oss svarte nemlig ja på spørsmålet vårt om det var ?enmannspizza?, så dermed bestilte vi 8(!!!) pizzaer, så man kan si at vi var mer enn mette nok når vi gikk derfra. Tonje, daværende kjæresten til Sanja var også med oss, veldig hyggelig. (Skal sies at det ble slutt med dem kort tid senere, da Sanja ikke mente det var riktig å satse på et forhold hvor kjærligheten ikke var gjensidig, han var nemlig mer glad i henne enn hun i ham, så nå er han singel igjen. Men han er jo en flott gutt, så han finner seg noe en god-jente tilslutt.) Etter å ha spist oss alt for mette, gikk vi rundt i byen og så på det som var å se på. Chernakovsk er en typisk veldig grå by, jeg tror ikke at sola har funnet byen, jeg innbiller meg at det alltid småregner der.

Etter å ha gått rundt en stund, måtte Sasha på karate trening, og Sanja og Tonje ble med oss mot Kaliningrad igjen. På veien stoppa vi (det er obligatorisk) hos Andrej i skogen. Utrolig at de klemmene vi får der ute kan være så gode. Pasha (lillebroren) turte også å komme ut denne gangen, fremskritt! Vi fikk klemt oss ferdig og levert fra oss en gjeng fleezepledd og noen klær, prata litt og så bar turen videre. Andrej har forresten ingen jobb om dagen, mange er arbeidsløse i Kaliningrad nå, pga finanskrisa. Men Andrej er optimist og tror han får seg ny jobb snart, og ønsker å flytte for seg selv. Han er lei av at lønna hans går til alkohol til familien sin, han vil at livet hans skal inneholde mer enn å passe på sine. Han hilser til alle kjente!!!!

Så måtte vi innom Masha som bor rett i nærheten av Andrej. Hun er sprudlende og fornøyd med livet. Hun er ferdig med ?ungdomsskolen? og skal velge fag til vgs nå, det er jo spennende. Forstermoren hennes er fantastisk, og vi ble som vanlig invitert inn på te og kaker. I huset bor også en liten en, barnebarnet til fostermoren (kompliserte familieforhold er tingen). Det er et stabilt og godt hjem fylt av kjærlighet, og vi er alltid velkomne tilbake!

Kvelden ble som vanlig avsluttet på restauranten ved Razgulaj. Og denne kvelden fikk vi kontakt med Låsha, en god venn, som kom og holdt oss med selskap, han inviterte oss også hjem til seg en dag, slik at vi kunne se hvor fint han hadde fått det hjemme, nå har han fått do inne! Og holder på å bygge dusj! Det er ikke verst!!!

På kvelden var det bursdagsfest for Tanja som ble 12 år. 12 årsdagen til ei jente er stor i Russland, de feirer at de nå går inn i sinn trettende år og bare er barn et år til. Så Tanja hadde besøk av jentegjengen og de spiste, lekte og koste seg.

På kvelden traff vi Sasha og Katja på restauranten, og de tok oss med for å treffe Tonje, søstra til Sergej Simonov som jobber på en døgnåpen kiosk (les: alkoholutsalg med et lite utvalg av brød og pålegg). Hun ble glad for å treffe oss, selv om det alltid blir litt smårart når gale nordmenn oppsøker en på jobb sånn helt uanmeldt. Hun har det bra!

Bestemor Sina må vi alltid innom når vi er på tur. Vi fant henne på jobb i barnehagen (Prestekrave) da hun var på vei hjem, og vi ble enige om at vi måtte komme på besøk til henne etter at vi hadde fått litt te og kjeks på kontoret til Nadja på Prestekrave. Det ble spøk og moro, veldig hyggelig å være der igjen! Også de ansatte hilser til alle dere her hjemme som de kjenner!

Hos bestemor Sina ble det mer mat, selv om ikke mannfolka syns at alt falt i smak, så var vi enige om at hun var glad i oss likevel, selv om hun var skrekkelig fornærma for at vi ikke spiste opp all maten henness.

Vi besøkte også Galina Andrejevna og lille Serjoga (Sergej). Galina er som sagt en av de herligste damene en kan tenke seg. Hun jobba før som barnevakt på barnehjemmet og har en spesiell plass i alle barna våres hjerter. Hun tok til seg lille Sergej da barnehjemmet ble lagt ned, og tar seg av ham. Han er ?litt tilbake? og krever mye oppmerksomhet og oppfølging. Artjom var med oss hit også, og fikk treffe barnebarnet til Galina som er en god kamerat fra tidligere, og senere fikk vi mat, masse mat.

Så dro vi derfra igjen og traff Sanja i byen som hadde tatt bussen inn for å treffe oss. Vi tok turen sammen med han og Artjom ut mot Konstantinovka (et av de siste barnehjemma i Kaliningrad) for å se om vi kunne få kontakt men Veronica, en av jentene våre. Men de som var på jobb den kvelden hadde ikke så lyst til å fortelle oss så mye, men de fortalte at hun ikke var der lengre, men at vi kunne komme tilbake på dagtid en dag for å prate med bestyrerinna, hun kunne kanskje fortelle oss mer.

Så vi reiste tilbake til Kaliningrad og bestemte oss for å ta en runde bowling, og da fikk vi også med oss Vova og Kolja, hurra for alle blomsterbarn vi kan få samla! I tillegg ringte plutselig Grisha meg for å slå av en prat (ikke vet jeg hvordan han hadde fått nummeret mitt), det går jo som regel over stokk og stein når jeg skal snakke russisk på telefon, men det var hyggelig at han ringte! Han fortalte at han har det bra, går i kirka og skal flytte til Volochavskoe-området nå sammen med fosterfamilien sin. Det gjør meg glad hver gang man får høre at det går bra med gjengen vår! Også var han jo blitt så grov i målet, han var jo bare en liten gutt sist jeg så ham!

Så det ble hygge og bowling en stund, før vi kjente at dagen hadde inneholdt mye og vi måtte få oss noe mat og falle til ro. Guttene prata som en foss og syns det var stas å treffe oss og hverandre.

Så det ble en god dag, til tross for skrekkelig mye kjøring i alle retninger!

Nå begynner det å gå litt i surr i de forskjellige dagene, men dette var nok en av dagene vi var på sykehuset hos Luba. Vi fikk kjøpt en tv til henne så hun kunne ha noe å drive med på sykehuset. Det ble litt tid til sosing på markedet i Svetli. Vi kjørte til Konstantinovka igjen, sammen med Victor som fikk noen timer fri fra jobb, og fikk i grunn ca samme svar som dagen før. De kunne ikke fortelle oss så mye, men Veronica var nå i fosterhjem, så vi får håpe det går bra denne gangen!

Denne natten skulle Stina og jeg sove på huset. Vi syns det var litt dårlig gjort å nesten ikke være der når vi først var i området, liksom . Så vi bussa ut på den veien vi kjenner så altfor godt og fikk kjenne litt på hvordan det var å være hjemme igjen, selv om det også var litt rart å være der bare på snarvisitt. Om kvelden dro vi sammen med mor ut til Olga og Vitalij for å se den nyoppussa leiligheten de bor i. Den er egentlig Igor og Kolja sin, men de kan jo ikke bo for seg selv enda, så nå bor Olga, Vitalij, mor og bror til Vitalij der og pusser opp som bare det. Det blir knallfint!

På morgenkvisten dro Stina inn til leiligheten vår for å lese litt pensum (flinke jenta), mens jeg dro til Olga igjen for å skaffe meg de styggeste neglene jeg noesinne har hatt. ?Nå kan du ta med deg våren tilbake til Norge!?, jo da, første assosiasjon jeg fikk når jeg kikka ned på forferdeligheten, var veivesenet?

Senere dro jeg på Victoria og handla litt og kjente på hvordan det var å virre rundt på egenhånd igjen, før jeg tok taxi tilbake til leiligheten. Og jeg sier det igjen, hva er det som får alle taxisjåfører i Kaliningrad til å tro at de kan fri til meg? For uten gifterier, snakket vi om finanskrisa og danske biler (Jeg visste egentlig ikke om at Danmark var kjent for sine biler, men hva vet vel jeg, eller  han?),  før han tilslutt fant riktig vei og slapp meg av. Jeg skulle få ekstra billig, og betalte 100 penger mer enn det vanligvis koster for dobbelt så langt, men 20 kroner til eller fra? Det var artig likevel.

Ellers så husker jeg ikke helt hva som skjedde denne dagen. Jeg vet at det ble shoppa litt ?utkledningstøy? på en av Kaliningrads hotteste butikker, det ble spist mer mat, lagd pannekaker på rommet igjen, pakka litt m.m.

Siste dagen! Vi skulle ut til Låsha og se på huset hans, doen hans og dusjen hans. Det var utrolig hyggelig! Til tross for at vi akkurat hadde spist frokost ble det servert først kake og kaffe/te, og så pizza som kona hadde lagd spesielt til oss. Veldig godt (ikke kaka da, den smakte e-stoffer og andre uhumskheter), og veldig koselig. Vi lo og fjasa og snakka om alt mellom himmel og jord, tida fløy, og vi måtte videre på haderunda vår.

Turen bar videre til sykehuset for å si hade til Luba, så var det innom huset for å si hade til de som var der. Og slippe av det vi hadde igjen av hjelpesending, ikke så veldig lite.

Så kjørte vi til togstasjonen, Marthe hadde en liten plan. Så når guttene dro for å levere bilen, dukket det plutselig opp noen vi kjente :P Artjom, Sanja, Victor, Kolja og Vova? Jeg hadde selvfølgelig ikke noe med dette å gjøre J Så fikk vi fjolla litt en times tid før vi måtte gå på toget.

Og den togturen? Den var som vanlig noe for seg selv!

Vi hadde jo bestilt vanlige billetter, så vi ble en smule overrasket da vi kom inn på toget og fant ut at det var lugarer, 3 manns lugarer, sovelugarer! Og de som hadde kommet på fra før, hadde låst seg inne, en og en, så vi ble stående i ?ganga? sammen med en hel haug andre russiske og polske mennesker som ikke kom seg inn i lugarene sine. God stemning... Konduktrisa ropte at alle måtte sette seg på ledige plasser, men det var jo ingen ledige plasser, så der stod vi da, men 2 tonn bagasje (føltes det som) sammen med guttene som hadde møtt opp på togstasjonen for å si hade til oss. Tilslutt kom det en mann med nøkkel og låste opp alle dørene, og vi fikk satt bagasjen vår inn i to lugarer hvor det allerede satt et menneske i hver. I den ene satt det en forskremt dame, og i den andre slo en alkoholeim av en annen verden i mot oss, og en mann som ligna mest på er oppvaskkost stirra smilende på oss. Så måtte vi si hade til gjengen, og konduktrisa ropte noe missfornøyd ?har alle de derre himla vennene deres kommet seg av nå??, og så måtte de bare vente litt med å kjøre fordi vi måtte klemme litt ekstra på utsiden, men så var vi i gang. Til slutt fikk vi til og med smiska med mr. Oppvaskkost slik at han flyttet seg til lugaren med den stakkars damen, så da fikk vi fire studd oss inn i den lille 3 manns lugaren. Så da kunne Marthe sitte der sammen med noen hun kjente å hulke litt i det minste, det er jo aldri greit å reise fra gjengen, og kanskje ble det litt overveldende også, når det ble så kaotisk på toget.

Toget så som vanlig ut som om det var fra før krigens tid, og sikkerheten var ?upåklagelig?. Enkelte ting er artige å legge merke til, det var for eksempel ikke lov til å kaste ølflasker ut av vinduet, men andre ting ble det ikke sagt noe om. Lyset gikk og kom og gikk litt som det ville selv, og smuglerne var i sitt ess. Et lite stykke før grensa, sakka toget, og plutselig var det færre folk på toget enn da vi kom på, så jeg antar at de hadde tatt sine driller og gått. Og når vi kom til grensepassering nr. 1, kom det er fin gjeng med kontrollører og skrudde fra hverandre det de kunne for å lete etter smuglergods, og på grensepassering nr. 2 gjorde de det samme. De hadde tydeligvis planlagt å sjekke bagasjen vår og lugare vår også, men da kontrolløren kom inn, kikket han rundt seg, så meget oppgitt ut og sa ?gode Gud, hvorfor?!?, stod der en stund til, før han tok med seg gardintrapp og drill og forsvant.

Ellers var det ikke så mye annet spennende på toget. Røykevogna var for øvrig noe man kunne merke seg, det var bare enden på vogna, på ca 2 m², hvor for øvrig dørene ut i sporet av og til stod åpne, og av og til var igjen.

Vi kom oss tilslutt til Gdansk, fikk tak i taxi, kom oss til hotellet, sov noen timer, før vi kom oss til flyplassen og flyet, og fløy hjem til Oslo, Kristiansand og Stavanger.

Nok en tur er over, men for en tur! Vi traff ikke mindre enn 14 av blomsterbarna (altså barn fra Prestekrave) + de som bor på huset.

Når det gjelder det nye huset, så er de ikke noe videre i gang med selve bygginga, men de har kjøpt materialer til gjerdet som skal stå rundt eiendommen, og venter på våren slik at de kan komme i gang med arbeidet. Vi skal selvfølgelig hilse masse fra Maria og Gennady og si tusen takk til alle dere som er med og støtter prosjektet!

Det har akkurat kommet en liten jente til på huset. Hun heter Julia, er 8 år og trenger en god familie å bo i, da faren er død og moren har mistet foreldreretten fordi hun er alkoholiker. Hun har en venstrearm som ikke er helt som den skal og trenger litt mer tilrettelegging enn andre barn. Mye mer enn det vet jeg ikke, for jeg har ikke truffet henne. Hun flyttet inn på huset for et par uker siden. Nå som Anatolli og Oksana har flyttet ut, og Artjom, så er det jo plass til flere, og det er vi glade for!

Nå skal jeg runde av, jeg har jo skrevet alt for mye? Men, men.

Takk for oppmerksomheten!

Ja, jeg klarer ikke å holde meg unna så lenge om ganga, nei. Planen min var egentlig å reise ned en rundt nyttår, troppe opp på døra til kirsebærveien 55, og si "siurprise" (eller ovraskelse, som det da betyr, hvis det var vanskelig å forstå), men min studentøkonomi er ca som andre studenters, og jeg valgte å bli hjemme. Men bare en uke etter at jeg bestemte meg for det, fikk jeg en telefon fra Stina, som lurte på om ikke det snart var på tide med en tur igjen, denne gangen for å være med Eivind og Bjørn Gunnar, som skulle "hjelpe oss med det økonomiske" hvis vi hjalp dem med språk og oppsporing av gamle kjente i Kaliningrad.
Så 22/1 tar vi turen igjen, og blir der til 1/2. Rimelig fornøyd med det, ja!
Så da gjenstår det bare å ønske meg selv og reisefølget mitt en god tur, og om ikke lenge til kommer det nok et nytt innlegg på bloggen, og forhåpentligvis noen bilder hvis pcen samarbeider litt.
Hipp hurra!

Jada, det skal nok bli flere blogger, men dette blir den siste jeg rekker å få til herfra. De siste dagene vil jeg heller bruke sammen med dem her, så kan dere få oppdateringer senere J

Det er mandag, og til fredag reiser Stina og jeg til Vilnius. Der skal vi koble av litt frem til tirsdag før vi flyr til Norge. Det er nok kanskje litt nødvendig med en sånn ?mellomlanding? før vi skal hjem til tjo, hei og fire kvister deler seg. Det blir en stor omstilling!

I dag har vi pakka. Når vi pakka i august for å reise ned hit, så pakka vi med tanke på at vi kunne sende hjem et himla lass med bussen til Annbjørg og Øystein i påska, men så kom jo ikke den i påska, så vi har ganske masse å dra på, for å si det mildt? Vi har måtte sette igjen ganske masse som vi håper å få med oss hjem når vi skal ned i bryllup her i august igjen. Bl.a. et keyboard og en gitar + stort sett alle vinterklærne våre, og likevel har vi masse, masse å dra på, så det blir jo gøy!! Ser oss for oss på grensa når vaktene spør hva vi har med oss, og vi svarer ?ikke noe!?, det blir nok bra! Vi pleier å komme oss unna med at vi ?ikke kan språket??

?Blir det ikke grusomt å dra derfra??, spør folk. Svaret er JO! Det blir det! Vi har blitt en del av en helt spesiell familie som har tatt i mot oss med åpne armer og alt har gått over all forventning! Jeg klarer ikke helt å skjønne at vi reiser? Men så må en si til seg selv at ?å reise fra? og ?å komme til? er to forskjellige ting! Det blir tårevått og ikke så rent lite trist å reise. Men det skal og bli deilig å komme hjem til hverdagen, til venner og familie! Det har gått i ett her nede, og jeg har ikke rukket å savne alle hjemme hele tiden, for det skjer alltid noe, men jeg innser jo hvor glad jeg er i de hjemme, jeg gjør det, nå som jeg er så langt unna alle. Og for noen dager siden, så ringte søte Kaia J Hun ringte meg! Gale jenta, og da fikk jeg litt hjemlengsel, men så er det jo bare en god uke, så er jeg hjemme igjen.

De her nede lurer også på hvordan det blir å reise, og de lurer på om ikke jeg gleder meg til å komme hjem ?for borte bra, men hjemme best?, men sannheten er at jeg har 2 hjem?

De siste dagene har vi skulle fått med oss mest mulig, og det har vi jo fått til på en måte. Ingenting er for eksempel som piknik på stranda i øs-pøs-regn! På lørdag tok vi nemlig med oss mor, Tolla, Oksana, Lena, Vanja, mor, Katja og oss to, pølser, poteter, egg og agurker på stranda. Vi grilla, spilte ball i blaut sand, mata hundene og fjasa. Men så regna det altså, og vi måtte etter hvert tusle hjem igjen.

Og i går var vi de kule storesøstrene og tok med oss Tjoma, Kolya, Kolya, Sasha og Edik til parken og leika og kosa oss, før de to minste dro hjem, og vi tusla i byen sammen med Djon (kompis til Tjoma og Sasha), spiste burgere og is, og kosa oss. Og i motsetning til på pikniken, så hadde vi strålende vær, sol og god temperatur, deilig!

Så har vi truffet Sergei og Luba og vært ute og spist med dem. De jobber masse for tiden, for de skal bygge seg hus J

Folkens, dere har vært fantastiske! Tusen hjertelig for all støtte! Jeg er imponert over at dere har engasjert dere så mye i to små jenter på tur, vil har virkelig merka at vi har dere i ryggen, takk!!

Nå vender vi nesa hjemover, og vet at dette ikke er slutten, men det er begynnelsen. Vi har fått opplevelser, venner og minner for livet, og det er ikke lenge til vi skal ned igjen. I løpet av sommeren kommer det to små babyer her, det blir et bryllup, og er vi heldige så kommer vi i gang med bygginga av det nye huset også! Så det skjer mye, og vi er ikke klare til å gi slipp og slutte å engasjere oss her!

Men altså, litt praktisk:

Når vi reiser ut fra Kaliningrad (fredag 18/4), så vil ikke de russiske sim-korta våre virke lengre, så da må dere evt kontakte oss på de norske.

Mitt sitt norske nummer: +4748024218

Stinas norske nummer: +4790637683

Hvis dere trengte de, da J

Vi er i Norge tirsdag 22/4, og gleder oss til å treffe kjentfolk!

Husk russisk aften 6. mai i Lillesand frikirke.

Bless, bless og sånn!!

ÆH!

(Med minstejentene i parkenm skuuuummelt!!! Kanskje det man kaller skrekkblanda fryd?!)

I dag er det en uke til vi reiser herfra, EN uke! Det er helt bak mål, og jeg tror ikke noe på det egentlig? Men dagene begynner å bære litt preg av at det nærmer seg. Vi flyr rund og sier hade til folk, og de vi bor med blir bare ørlite mer kosete for hver dag? Det er liksom ikke sjeldent for tiden at vi ender opp i armene på hverandre og ikke helt klarer å gi slipp. Det er noe spesielt med disse menneskene (jada, det er noe spesielt med alle mennesker J )? Vi er kommet så nære dem! Rart at man kan kjenne hverandre så godt og være så trygge på hverandre!  Store guttene og små jentene, store pappaen, og mammaen og alle de andre? Det er liksom ikke noe i veien for at en gan le og gråte sammen, enten man er liten jente eller stor gutt?  Og tårene kommer muligens litt ofte om dagen?

Men ja.

 

Vi flyr jo Kaliningrad rundt om dagen, og det er jo gøy! Det gøyeste er egentlig å ta trikk, hurra! Men vi har liksom ikke helt skjønt trikkesystemet helt enda, så det ender ofte med lengre turer enn vi har planlagt, men det er jo bare gøy. Vi har som regel tid til det, å bare sette seg på en trikk, betale maxpris (9 rbl = 2,25 nok, åhå, hold meg fast!) og se nye deler av byen J Så ender man i det minste opp et eller annet sted hvorfra vi kan ta en buss til dit vi egentlig skulle.

Vi gjorde det senest søndag, da vi hadde litt god tid før vi skulle ut på ?internatet? en siste gang.

Vi kom oss omsider frem, da, til internatet som ?ikke er et barnehjem?, hvor bl.a. Tonje Dimidova og Edik Karalev bor. Vi har vært der 3 ganger til sammen, og ungene husker oss og løper mot oss når vi kommer. Men det koseligste var nok å se Edik igjen! Han har vært på sanatorie de to siste gangene vi har vært der, men endelig traff vi han igjen! Han har alltid vært på Prestekrave før, så vi har kjent han i 5 og 6 år. Han løp mot oss og syns at nå var det altfor lenge siden vi hadde sett hverandre! Vi hadde med fotoalbum til han og søstera, så det var to til vi kunne gi barndomsbilder til.

I tillegg hadde vi med (vi og våre gode ideer?) oss 40 tegneblokker og 40 sett med fargeblyanter? Det var lurt! Vi brukte litt av pengene fra dere og kjøpte omtrent hele butikken til en av damene på markedet i Svetli. Ungene ble veldig glade, og det var litt av et sirkus, men det som gjorde mest inntrykk var nok gutten som hadde spurt meg sist gang vi var der om ikke jeg hadde noe å tegne med og på, som nå så opp på meg og sa ?du huska meg??

Tror egentlig ikke jeg er i stand til å skrive så mye mer her akkurat nå, men det kommer mer seinere.

Kos dere med litt bilder i stede dere!

 

(Fjolling i stua, Kolya hr blitt stor, men ikke for stor til aa leke enda)


(Prosjekt taco til 20 mann, ting tar tid!! Vi og vaare gode ideer...)


(Fra siste dagen vi var ute paa "vennskap", her er jeg sammen med Luba (15 aar) som vi har kjent leenge! Hun har bodd paa barnehjem siden hun var 3...


(Her er vi med lille Edjik som v endelig fikk tak i, herlig aa se han igjen!!)

  
(Fine gutten)


(To av guttene paaa internatet. Gutten til venstre var han som hadde spurt om tegnesaker forrige gang...)


Jaja folkens, kanskje kommer det en blogg til foer vi reiser hjem, og kanskje kommer den etter at vi har reist hjem. Vi faar se :)

 
Leiking i parken sammen med Anatolli :)

Gud driver og slår oss litt i bakhue med steikepanner om dagen. Det nærmer seg at vi må vende nesa mot det gamle (u)vante igjen, og vi må få ut fingeren og treffe de som skal treffes, gjøre det som skal gjøres og spise det som skal spises (matvrak a/s).

Det innebærer da bl.a. at Han sender i vår vei gamle kjente fra barnehjemmet, som vi da må leke med.

I utgangspunktet er jo det dritkult! Og det er på ingen som helst måte noe pes så lenge det er sånne som for eksempel (veldig tilfeldig valgt) Victor, som prater i et kjør og som vi kjenner veldig godt.

Annerledes er det når Tonje (19 år) vil treffes, som er liten, sjenert og ikke helt vet hva hun skal si. Eller Sasha som bor langt vekk bare vil treffe oss, uten at vi egentlig kjenner henne så godt.

Men det er så viktig for dem å treffes. De vet at vi fortsatt er der for dem, etter at de er flytta fra barnehjemmet, selv om de kanskje har gjort ting de ikke burde/ville, selv om vi nesten ikke kan hverandres språk, så er det viktig for dem å bare være med oss.

Vi traff Tonje i dag. Vi traff henne i byen, og vi gikk til et kjøpesenter der vi drakk te og spiste bolle. Hun fikk et fotoalbum vi hadde laget til henne, med bilder av oss og henne fra barnehjemmet. Så tenkte vi kanskje at hun var lei, og at vi ikke hadde så mye mer og snakke om. Planen var at kanskje hun skulle noe annet, og vi kunne gå på nett og sende ut mail til de på mail-lista pluss legge ut siste bloggen. Det endte med at Tonje ble med oss, hun ville gjerne bare sitte sammen med oss mens vi jobba en time (55 min for å være nøyaktig), bare være med oss. ?Jeg vil være der dere er.?

Etter det, gikk vi på kafeen og spiste litt mat, og etter hvert tusla vi til bussen og dro hvert til vårt.

Vi tenkte inni oss at Tonje egentlig ikke hadde så lyst til å leke med oss, men sannheten er at hun lærte en gang for 6 år siden, at vi var glad i henne. Og i dag erfarte hun hva det betyr, det betyr at man vil være sammen, at man tenker på en, og ønsker at det skal gå bra for en. Da har det ikke så mye å si om en ikke har så mye å si, eller noe veldig gøy å finne på. Nærværet er nok?

Til dere som kjenner Tonje, så bor hun (hvis vi skjønner det rett) sammen med kjæresten Maxim (21), og jobber på markedet i byen. Det er veldig lavstatus å jobbe der, men det er en jobb. Hun smiler og ser bra ut, sier hun har det bra, men skulle nok ønske at hun hadde en utdannelse og at livet så litt annerledes ut.

Vi skjønner ikke helt at det bare er 3 uker igjen. Men det vi skjønner, er at dette ikke er slutten, men begynnelsen. Hvordan kan man avslutte et slikt engasjement? Når man ikke bare har fått forsterka vennskap, men man har og blitt en del av en helt unik familie!

Det er godt å vite at jeg har flybillett hit i august, det blir bra, og det er nok nødvendig å vite det nå som jeg reiser herfra, at om 3 ½ mnd er jeg her igjen, og siden blir det nok mange, mange turer, om ikke alle like lenge om gangen.


Lena e god til aa spille, jeg bare latersom. Goey er det lell!

Det er mye jeg kommer til å savne? Jeg kommer til å savne at far ber ?Martiusa? (meg) om å slukke lyset om kvelden, at Nadia synger skjærende falskt kl halv åtte om morraen, å se nyheter på russisk sammen med far som forklarer ivrig hva som har skjedd (på russisk/tysk/engelsk/norsk/fantasispråk), å spille ?tekken 3? med guttene (jeg er kjempegod!), se på dårlig dubba amerikanske filmer, eller russiske komedier som ser ut som om de er spilt inn før krigen(e), høre far fortelle fra når han var ?sjef for barna på båten? (skal selvfølgelig bety at han var høyt oppi systemet i marinen, må dere jo skjønne), være med på kontorer fordi jeg er norsk, kjøpe bussbilletter av konduktriser som ler høyt av meg når jeg prøver å snakke russisk (eller blir sure fordi jeg ikke er russisk), spise suppe hver dag, at det knirker i gulvet bare jeg puster litt tungt, å bli slått ned når jeg kommer inn på gutterommet, å ta sit-ups sammen med fjortiss-Katja, å ikke være sikker på at det er varmt vann i dusjen, å diskutere kjønnsroller med mor (og ikke med far!!!), å skuffe kull i smug (fordi far mener det er mannfolkarbeid), å krangle med damene på postkontoret (Stina kan selvfølgelig ikke få kjøpe frimerker til Norge på en lørdag, men kom igjen på mandag, så ordner vi det), osv, osv, osv? Men mest av alt kommer jeg til å bare savne å være her, sammen med alle de jeg er så glad i (klisjé, klisjé, klisjé!!!)? Det er litt søtt når 18 åringen kommer og setter seg på fanget og sier ?må dere reise, Marta, kan dere ikke bare bli litt til??.


Stina, Lena og Olga

Alt dette minner meg jo om at det nytter, og at vil man, så kan man!

Her bor 16 stk. Av disse har 9 vært på barnehjem (inkludert Gennady), 2 plukka rett fra familien sin og inn hit, 2 er biologiske døtre til Maria og Gennady, også er det Stina og jeg. Alle de som bor her, som har bodd på barnehjem, lærer hva det vil si å bo i en familie. Og alle de som ikke har bodd på barnehjem, de lærer å dele. De lærer at delt glede er dobbel glede.


Her er jeg sammen med de 4 biologiske doetrene til Maria og Gennady. F.v.Lena, Snesjana, Olga og Oksana.

Vi har fått være med å gjøre masse her borte, med hjelp av dere. Stina og jeg er bare to små jentunger, og likevel har vi fått til så mye med hjelp av dere, det er utrolig inspirerende, og vi har lært at hvis man vil noe, så kan man få det til, man må bare tørre å prøve!

Før vi reiste sa folk vi var gale og lurte på hvordan i huleste vi skulle klare oss i Russland, hvordan det skulle gå med språk og kultur, økonomisk osv. Det gikk!

Så hvis vi to klarte å gjennomføre vår drøm, så er det vel ikke noe i veien for at du kan gjennomføre din?

Så var påska over for i år, men ikke desto mindre har de minste vi bor sammen med påskeferie! Det betyr mye høy lyd og masse aktivitet her hjemme, så da går gjerne Stina og jeg litt i dekning i byen eller lignende.

(Missforstå oss rett, hehe, vi digger alle vi bor med, men, kremt, intensiteten er rimelig høy om ikke der er ferie, og i ferien flytter det gjerne inn et par barnebarn i tillegg, så, ja, hehe, sånn er det bare på en måte.)

Vanja og Tjomka

18/3 klokka tidlig, veldig tidlig, stod Stina og jeg opp, vekka far, spiste toast, og kjørte til byen. Derfra tok vi bussen til Gdansk i Polen for å plukke opp min far (kalles her for Pedro), mine to søstre (Siri og Khraidi) og min kjære Rebecca (gjerne kalt Olga) på flyplassen der. De var på en måte ikke helt sikre på hvordan de skulle komme seg videre fra Polen til Russland, så måtte vi verdensvante (type: ?det er sikkert denne bussen? ups, nei, ehm, da hopper vi av igjen og prøver igjen, hm. Denne da? Nope? Alle gode ting er tre, denne var det visst..) bereiste reise ut og hente dem.

I polen kommer en seg faktisk et godt stykke dersom en prater engelsk, litt synd, ettersom vi har glemt litt for mye av engelsken vår, hehe. Men i alle fall trengte vi å finne en lokalbuss til flyplassen, og da vi gikk rundt i undergrunnen fant vi et hull i en vegg, stappa hue inn og sa ?airport?, mennesket inne i veggen svarte ?5, 60 zlåty, bort dit og til høyre, buss nr. B?.

På 2. forsøk fant vi rett busstopp og venta og venta til bussen tilslutt kom.

Fremme på flyplassen fant vi første og beste do, gikk inn og gjorde noen små endringer, og kom ut i det våre venner kom forbi, seende slik ut:

Jeg vet det er faelt... Legg merke til den lekre leopardtoppen og min lilla, haarete caps. Det er veldig in(!!!!)!

Mitt hår er ekte, Stina sitt er nok bare parykk dessverre. Jeg har jo lenge spøkt med at jeg må bli blondine som en hver annen ekte russer, men ikke turt å gjøre det, men nå gjorde jeg det altså(med hodebunnen som innsats.. under prosessen røk det bokstavelig talt av hodet mitt, DET var skummelt!), og alle russere syns det er rart at ikke jeg har gjort det før, for det var jo veeeldig fint og lekkert syns de. Jeg selv er litt mer skeptisk, men har vell vendt meg litt til det nå.

Det var veldig stas med besøk! Pappa-Pedro fikk lage seng/vugge (med flittig hjelp fra gutta-boys) til Oksana og Anatolli sitt barn.

Sasha og Tjomka hjelper flittig til


Litt tid til fjolling blir det jo og, Tjoma syns kanskje Rebecca hadde en skrue loes?


Say no more!

Vi var også 2 ganger på bowling som er veldig stas! Vi har kosa oss masse sammen med store og små!

I tillegg til den vanlige eltinga, så måtte jo Rebecca (som var her for første gang) få med seg hjem en skikkelig russisk suvenir, så fredagskvelden dro hun, jeg og Lena til Olga og fikk laget skikkelig russiske negler til henne ? det ble veldig russisk og lekkert, og hun ble skrekkelig dårlig i bowling etterpå!

Ikke tidenes beste bilde, men neglene ble i alle fall veldig russiske, og Rebecca kledde dem veldig!!!

Det ble bare fra 18-22 mars vi hadde besøk, men det var noen gode dager! Det var koselig både for oss å få kjadre med gode gamle på norsk igjen, for dem å være her og elte rundt med bøllefrøa våre, og for bøllefrøa at det kom en gjeng fra utlandet igjen.

Veldig snodig egentlig denne ganga, for vi kunne jo faktisk stort sett fungere som tolk. Det har ikke slått meg før at vi kan så masse! Men de andre var jo nesten litt hjelpeløse uten oss, og det var jo en artig opplevelse. Og veldig inspirerende for oss til å lære mer, jeg GLEDER meg til å lære språket ordentlig, så til høsten satser jeg på å studere russisk på UIO, sært!

Lørdag ettermiddag satt vi fra oss nordmennene våre på toget, og sa hade for denne gang (rart at man alltid gråte når man sier hade, enten man skal reise selv eller noen andre reiser), nå er det jo ikke så lenge til vi sees igjen da.

Soestrene snuse

Så var de andre reist, og vi tar fatt på siste måneden her. Det kommer virkelig til å bli vanskelig å reise herfra? Men det tenker vi minst mulig på?

Søndagen ble en festdag utenom det vanlige!

Vi begynte dagen med at far, mor og Stina og jeg dro i kirka. Den var smekkfull! Det pleier jo å være heller glissent der, men de måtte rett og slett sette inn flere stoler, og det er ikke noe som gjør meg mer glad enn det J

Etter kirka reiste vi hjem og hadde husmøte i stua. Snesjana sang, jeg spilte piano, far hadde andakt og sang og spilte gitar. Og som avslutning på møtet der, gav Lena og Ivan hverandre forlovelsesringene, vi ba for dem, og så spiste vi festmat J

Lena og Ivan gifter seg 16. august i år, og Stina og jeg har allerede kjøpt flybilletter, vi skal i bryllup! Det er nok ikke til å skyve under en stol at Marthemor blir litt stolt av fadderbarnet sitt som nå skal gifte seg! (Jammen kom han meg ikke i forkjøpet gitt!) Han er en ansvarsfull og god gutt. Og når ringene var gitt til hverandre, så måtte han bare takke Gud litt, og Maria og Gennady litt, og alle de norske vennene litt for at han hadde fått denne muligheten i livet.

Siden bryllupsfeberen er til å ta og føle på her, så var Lena, gravide Snesjana, jeg og Stina på kino på mandag og så på ?27 dresses? som handler om div bryllup. Vittig å få være en del av forberedelsene til bryllupet! Vi har til og med vært med og kjøpt kjole. Vanvittig!

Vi har hatt masse regn og vind og snø og sludd i det siste, men de to siste dagene har det vært skikkelig deilig ute, kaldt, men fint! Sol fra klar himmel og skikklig fint, så i går tenkte vi at vi nesten måtte gå på piknik, og så ringte Victor J

Han hadde en fridag (tror dvs at sjefen var på fylla, uten at jeg kan si det med 100 % sikkerhet), og dermed ville han leke med oss! Han sa noe sånn som ?Jeg er på rutebilen, vil dere treffe meg nå??, så vi kasta oss rundt, reiv med oss bagen med klær fra dere i Norge, og løp til bussen. På rutebilen satt vennen vår og venta, og ville bare være sammen med oss. Han er blid og glad som alltid og sier at selv om han kanskje skulle ønske at noen ting var annerledes, så må man se på de tinga som er bra, han har sted å bo, jobb, venner, det er folk som har det verre enn han.

Vi var sammen med han i ca 5 timer, vi gikk i byen og i parker i det fine været, og når vi ble sultne kjøpte vi brødmat, pålegg og frukt og juice og hadde piknik ved Kant-museet/katedralen.

Victor prater som en foss og forteller og forteller og forteller, det er noen som vil høre på!

Han ble og kjempeglad for de klærne og det vi hadde med fra dere, skulle sett han når han så de varme klærne! Noe av det tok han på seg med en gang, og det satt jo som et skudd!

Vi koser oss fortsatt masse! Dette er virkelig et år til velsignelse, ikke bare for dem som dere hjelper gjennom oss med penger og klær, men for oss! Det er helt fantastisk å være her! (Har jeg skrevet det i hver blogg mon tro?!)

Jaja, det er noen som venter utålmodig på at jeg skal være med å trene (!!!!!), så jeg får runde av.

Forresten er det lov å legge igjen kommentarer her altså, koselig å hør fra dere og!!!

Oi, by the way! Den ene neglen min sprakk etter et ublidt møte med komfyren for 2 dager siden? AU!

Nå må Helene lukke øynene!


Man maa lide for skjoennheten!!!!

Det er jo påske!

I dag på morraen, så utbryter Stina, ?god palmesøndag?, og da gikk det opp for meg at jeg hadde glemt hele påska! Jeg tror det er fordi her feirer alle de ortodokse menneskene påske neste måned, og da har påska gått litt i glemmeboka for resten av oss, hehe. Men vi kom jo på den i dag, og i kirka i dag ble vi minnet på det igjen, så, hurra for det!

I det siste har vi flydd litt rundt med far i huset, som er rundt og samler sammen papirer for at ungene våre skal få leilighet av staten, som barnehjemsbarn har krav på. Men først må en igjennom en himla papirmølle, og de som har foreldre må få riktig info av dem, osv. Og dette er jo om ikke annet, ganske tidkrevende.

Men vi har i det minste fått oss en ekstra tur ut til familien til Anatolli, ute på landsbygda. Der er det rett og slett som å komme til en annen verden! Som å bli satt mange år (og kroner) tilbake i tid?

Men det er jo flott å se dem komme i mot oss med klær på som vi har hatt med fra dere, og tydelig stolte og fornøyde!

Barnehjemsbarn kan nemlig krangle seg til å få penger (ca 10 000 nok) til å pusse opp leiligheten som måtte være igjen etter foreldrene deres (Dersom foreldrene fortsatt bor der så er det barnets problem, har jeg inntrykk av). Nå jobber vi litt med å få ordna at to av ungdommene våre kanskje kan få penger til å bygge nytt i stede, da leilighetene de skulle ha fått overtatt er hhv bebodd av familie og jevnet med jorda.

Så det er det vi arbeider med om dagen, å få ordna til noe som er mest mulig gunstig for ungene våre når de ikke skal bo her lenger. Og da må jo alle skjønne at dersom to norske drittunger (ja, meg og Stina) er med på kontorene vi skal rundt på, så er det mye lettere å få riktige papirer og stempler enn om vi ikke var med? Det er jo logisk J Så vi kliner på våre ?god jul smil? og valser rundt med far i div administrative bygg.

Ellers flyr tida, og vi reiser snart hjem igjen, men først skal vi få besøk av min pappa, mine to søstere, og min kjære Rebecca, det blir herlig =) Så på tirsdag busser vi til Polen for å plukke dem opp på flyplassen og busse sammen tilbake til Kaliningrad for noen få dager, så det blir knallbra! Gleder oss til det!

Men nå er det litt mye liv her, det prøves ut dansemusikk til et visst bryllup i august (nei, ikke mitt) ++ her inne, så jeg gir meg.

Men jeg har lovet å legge ut bilder av mine urrussiske negler igjen, fikk nye for ca 1 uke siden. Enjoy =)

Ja, det er saa ille som det se ut!! Skekkelig russisk! Jeg ville egentlig ikk ha de blomstene paa,  men Olga insisterte og sa at det var vedig fint og moderne!
 

Snakkes

Og i dag skulle Lena, Oksana, Stina og jeg ut for å se på noen selskapslokaler. Da vi nærma oss busstoppet, kom Lena på at hun hadde glemt brosjyren til dit vi skulle, men det var sikkert ikke så farlig, for hun husket at vi skulle til sorikatnaja 18b, og visste at det var sånn ca litt på andre siden av sentralmarkedet. Så vi gikk videre til bussen, bussa til byen, gikk innom et par barneutstyrsbutikker (Oksana er veeheeldig gravid, skal føde i mai/juni), og tok en annen buss forbi markedet opp til Ravmuseet og skulle gå derfra.

Og vi gikk og vi gikk. Men det var ikke så farlig, det var jo sol og varmt. Så spurte vi noen om veien (uten nor særlig hell), og gikk videre. Fortsatt gikk det rimelig greit, men litt vind. Vi spurte noen til, bl.a. en altfor hjelpsom ?bestefar? (sorry folkens, alle menn som ser litt eldre ut en 40 her blir kalt onkel eller bestefar, og samme med damer, bare de er bestemødre eller tanter), som begynte å engasjere alle i mils omkrets for å få tak i et kart, uten hell. Så gikk vi videre, og nå var det litt kaldt, og jammen begynte det ikke å snø litt også! Jaja, vi er der nok snart?

Vi kom aldri frem? Vi kom til et sted som ikke var riktig og de forklarte at vi var på viddene? Så endte jeg opp med å gå rundt en rimelig stor innsjø, sammen med gode, greie, prementruelle Stina, veldig gifteklare Lena, o store gravide Oksana, og meg selv, som sikkert ikke er så lett å ha med å gjøre jeg heller?

Heldigvis fant vi en park da vi var halvveis, så den gravide fikk gått på do i en sånn blå boks, og vi fikk lekt litt blant eventyrfigurer som var vilkårlig plassert i parken, før vi gikk videre, og tilslutt endte opp? ved ravmuseet igjen?

Vi tok så bussen til sentrum, gjorde noen småærender på butikken, og var innom en fotograf for aa sjekke noen priser (der ogsaa gikk i fel foerste ganga...) og lignende, spiste god pizza (med unntak av ertene, hvorfor har man erter på pizza?!?!) på ?mamma mia?, og så tok vi bussen hjem, og var fremme 6,5 timer etter at vi dro hjemmefra? For en givende dag! Det mest fornuftige vi gjorde var å spise pizza J Det var fornuftig og det JJJ

Neida, jeg er ikke forelska, verken i noen russer, eller i noen nordmann? (Ja, det er litt kjedelig, for hadde det vært tilfelle, så kunne jeg jo snart ha fridd, på skuddårsaften eller hva det heter, 29/2?) Men hvorfor rope så høyt om kjærlighet da? Jo, for her nede har jeg dumpa borti mennesker som det renner kjærlighet ut av. De har i utgangspunktet skrekkelig lite å rutte med, men så klarer de ikke å la være å bry seg om andre. Ja, jeg snakker om Mamma-Maria og Pappa-Gennady.

Lørdag 23/2 var det militærheltenes dag her i Russland, og alle menn som har vært i militæret feires. Her hos oss er det bare Pappa-Gennady og Onkel-Vitalja som har vært i militæret, så her i huset ble det bestemt at alle gutteheltene våre skulle feires, fra mistemann på 5 år til Pappa-Gennady på 53. Men så er det noe i den mannen som ikke jeg har sett hos så mange andre (no offence?), han klarer ikke bare å ta i mot. Visst liker han å være midtpunkt (som så mange andre menn), men han har så mye å gi. Så på formiddagen 23/2 reiste han ut på barnehjemmet Magnolia og hentet Alek (11), Maxim (14) og Kyrill (14). De er 3 av 7 som er igjen på barnehjemmet, og de skal også ut i hjem/fosterhjem - hvis noen vil ha dem.

De skulle få lov til å feire 23. februar hos oss. 2 av guttene har bodd rett borti her og har vært på besøk her tidligere. Pappa-Gennady forteller at de har hjulpet til når han har arbeidet ute i hagen eller ute på jordet hvor han har ?lagd en innsjø? (ikke spør?).

Guttene kom til oss på formiddagen og ble til klokken seks, da de måtte hjem igjen. I løpet av dagen var de med å gjorde i stand til grilling, og grilla sammen med far, de hjalp litt til med arbeidet i kjelleren som er i full gang, de lekte med ungene våre og de spilte pc (det er jo veldig stas). Guttene storkoste seg hele dagen, og ville ikke hjem til Magnolia når dagen var over, det er jo for så vidt forståelig.

Her er Pappa-Gennady, Sasha, Store-Kolya, Maxim og Kyrill.

Maria og Gennady pleier altså å gjøre dette med ujevne mellomrom, de lar barna fra Magnolia komme på besøk hit og ha et avbrekk fra barnehjemshverdagen.

Jeg er rett og slett veldig imponert over hvor mye Maria og Gennady klarer å gi! At de klarer å gi så mye av seg selv til de 14 som bor her sammen med dem, og at de klarer å følge opp disse barna, fattige familier i nærområdet, opptil flere barnehjem, et gamlehjem, og i tillegg klarer å ta seg av sine 4 biologiske døtre med deres familier.

Jeg hadde IKKE klart det!

Her sitter vaare 4 minste (Nadya, Tanya, Kolya og Igor), Lille-Slava, Nabogutten Sasha (bestekompissen til Kolya), og Maxim, Kyrill og Alek fra Magnolia. Litt av en gjeng!!!
 

Ellers, siden sist blogg, har vi vært av gårde med en gjeng til av hjelpesendinga vi hadde med oss i januar. Vi var ute hos Baba-Sina (75). Vi hadde egentlig planlagt at vi skulle ut til henne på mandag, men så kløna vi rundt, var tafatte, og tilslutt endte det med at vi fant akkurat nok unnskyldninger (regnvær for eksempel) til å utsette det til tirsdag. (Ba om kvelden om at vi i det minste måtte få oppholds, for er det noe som er kjasligere enn å gå ute i regnvær, så er det å gå ute i regnvær i Kaliningrad hvor det alltid blåser. Og da hjelper det ikke med regntøy, for du blir likevell vår i ansiktet, og det vil jeg ha meg frabedt?)

Tirsdag morgen våknet vi til sol og 10+ i skyggen, spiste frokost, pakka klær til bestemor Sina og hennes 4 barnebarn, og gikk til bussen.

Fremme ved Lugavoie (der hvor Prestekrage ligger og der Sina bor), stakk vi hodet innom butikken der vi vet at Sina jobber, men da var hun ikke der, så vi ba oss forbi alle hundene som bor på veien hjem til henne. Så stod vi der en stund mens hundene hennes signaliserte at vi var kommet, og etter noen minutter (føltes det som i allefall) kom velkjente bestemor Sina vaggende ut med et stort smil om munnen! ?ÅÅÅÅH! De norske jentene mine kom på besøk!!!?  Gjensynsglede er en fin ting J Vi tusla inn i den vesle stua hennes, og satt oss på en seng, mens Sina begynte å gjøre i stand mat, hun var nettopp kommet hjem fra jobb, og hadde 2 timer fri før hun skulle videre på neste jobb. Hun var så glad for at vi var kommet, men ikke så veldig overaska. For samme natt hadde hun drømt at hun måtte ta frem to egg(??) fordi i morgen skulle hun få besøk av 2 stykker. Hun hadde bedt Gud fortelle hvem de to var, men Han ville ikke svare. Det skulle være en overraskelse J ?Også var det de norske jentene mine!? Så fant hun frem 2 egg, og begynte å lage mat. Jeg ba en stille bønn om at vi ikke trengte å få fisk, men ble ikke bønnhørt, så vi spiste fisk ? og det var utroolig godt! Også spiste vi hjemmelaget noe som minnet litt om salsa (som jeg i utgangspunktet ikke liker), det var utrolig godt, vi maula løk (som jeg i utgangspunktet ikke liker), og det var godt, og etterpå spiste vi kake som hadde stått ute på bordet i 2 dager, og det var også godt. Og så var det te og kaffe med det som hører til.

Baba-Sina sparer ikke på kruttet når hun får besøk!! Der oser det av gjestfrihet, og nekter du å spise, så blir gamla fornærma, og det vil vi jo ikke ha noe av!!!

Med oss dit, hadde vi ikke bare masse varme klær og penger( Sina pleier å få litt penger når vi er der, hun drikker ikke. Ellers er vi forsiktige med å bare dele ut penger.), men vi hadde også med en del bilder, og dere skulle hørt gledes ?ulet? da hun så dem! Der var bilder av henne, fra Norge, og av ungene våre fra Prestekrave. Det satte hun kjempepris på!!

Etterpå kjadra og prata vi, og jammen skjønte vi alt som ble sagt, og klarte å gjøre oss forstått også! Utrolig gøy! Også tror jeg man kan si at jeg ble fridd til, for hun mente at jeg burde gifte meg med en av barnebarna hennes, så kunne hun bygge et hus til oss i hagen sin, ikke no problem J Stina hadde jo dessverre kjæreste, men da kunne jo jeg få velge mellom to av de eldste. Tror vi fikk rodd oss greit ut av det J

Vi skal hilse masse til ALLE de norske vennene hennes, det er alle som noen gang har vært på barnehjemmet, eller hjemme hos henne, eller som hun har truffet andre steder. Dere er alle i hjertet hennes, og er alle hjertelig velkomne på besøk når som helst!! Da skal dere få mat og drikke, men hvis ikke hun har noe å servere, så får dere bare te og kaffe så kan dere bare prate!

(Og så hører det med til historia, at i det vi kom inn døra hjemme, og kikka ut bak oss, så begynte det å regne? Så vet dere det?)

Vi møter masse kjærlighet både her og der, og det er vi fan av! Håper vi husker å ta med oss det hjem, det er liksom ikke så dumt J

Ellers er vi naa med i en eller anna konkurranse... Der er i aar "familiens aar" i Russland, og man kan sende inn bilde av hele familien sin og er med i terkningen av en fin premie + at man kan vaere saa "heldig" at bildet blir trykket opp i veldig mange eksemplarer og hengt opp i hele K.grad... Skeptisk, men hurra hvis vi vinner en bra premie :) 

Takk, takk, takk! Fytti katta og guri malla, så flinke dere har vært!

Vi visste nok kanskje ikke helt hva vi gjorde da vi oppfordra dere til å legge av litt av ullgenserne dere ikke brukte eller strikke noen ekstra ullsokker?

22. ? 29. januar var vi jo i Norge en tur på ?juleferie?. Da fikk vi kosa oss sammen med familie og venner, og feira ?julaften? og ?nyttårsaften?. I tillegg fikk vi en himla jobb med pakking! Med oss til Norge hadde vi en god del gaver og lignende og litt forskjellig som vi ikke trenger å ha liggende i Kaliningrad. Og på vei tilbake hadde vi bestilt 2 kolli på flyet, i håp om å få fylt opp med varme klær og lignende som vi visste mange av de vi kjenner trenger. Jeg hadde håpt og trodd at mange kom til å gi fra seg et par ullsokker og en ullgenser og litt sånn, men aldri hadde jeg turt å håpe på sånne mengder!

Vi fikk med oss mellom 70 og 80 kg ull og varmt tøy!!! Folk har strikka og rydda og handla inn så vi skulle få ha med noe tilbake til mennesker som fryser. Tror ikke det gikk en dag mens jeg var hjemme uten at noen enten ringte på døra med klær til oss, eller at det hang poser med hjemmestrikka på dørhåndtaket når jeg hadde vært ute. Og resultatet ble altså mer enn 80 kg ull og varmt, vi fikk ikke med oss alt, men det kommer en liten gjeng nordmenn på besøk i påska, så de får kanskje med seg resten av det vi har fått av dere.

Så jeg vil bare si tusen takk for at dere gadd!! Det betyr utrolig mye!

Her ser dere litt av det vi hadde med, det ar overveldende! Tok litt tid aa faa sortert det, men det var en givende jobb aa gjoere det :)

De første dagene brukte vi på å få på plass alt vi hadde hatt med oss tilbake. De vi bor med lurte fælt på hvordan vi hadde klart å handle sååå mye klær på en uke, de skjønner fortsatt ikke helt av ikke vi driter penger i Norge, så igjen forklarte vi at ?venner i Norge har gitt av sin overflod, og vi har med hit til de som trenger det?.

Vi fikk i alle fall sortert ut i fra det vi hadde med, klær og varmt, til de vi hadde tenkt på fra før av; Anatollys pappa og to-tre brødre, Andrei (23) og storfamilien hans, Bestemor-Sina og hennes 4 barnebarn, og til Victor, bestemoren hans og de to brødrene hans som tidvis bor hos han. Etter å ha sortert ut så alle disse hadde minst 1 (de fleste fikk 2 eller flere) tykke ullgensere og 3 par ullsokker, votter, luer og skjerf, var det fortsatt så mye klær igjen at de som har foreldre, besteforeldre, søsken eller lignende av de vi bor med (av de som ville det), kunne plukke ut klær til dem, og fortsatt har vi mer igjen! For å gi et bilde på hvor mye vi faktisk fikk, så stappfylte ullsokkene alene min 60 liters ryggsekk. Jeg tror kanskje vi ville ha fått et forklaringsproblem dersom vi hadde måttet gå igjennom bagasjen vår på grensa, med så mye fint, nytt og flott tøy. ?Vi vil bare ikke at vennene våre skal fryse?? funker kanskje ikke helt?

Men klærne kom frem de. En av de første dagene var vi ute med første ladning. Da var vi hos familien til Anatolli. Stina, jeg, Anatolli og Oksana kjørte av gårde. Vi hadde også med oss 3 dyner fra huset vårt. Vi spurte Tolla kvelden før om det var nødvendig å kjøpe med dyner til dem. Det beskjedne nikket, og gleden i øynene hans i det vi spurte, viste tydelig at det var det. Vi fant ut at det lureste var å ta med dyner herfra og kjøpe nye til oss, for fristelsen til å selge helt nye dyner for å få penger til drikke eller lignende kan nok være stor (selv om de sier at de nesten ikke drikker mer).

Det skulle vise seg å være veldig nødvendig med dyner. De hadde senger (eller, en av dem hadde en dør oppå stein/murstein), madrasser (noen vanlige madrasser og en halmmadrass), og puter, men ikke dyner. Huset de bor i minner meg egentlig litt om sånn det kan ha sett ut for 100 år siden i Norge, men de har heldigvis solide vegger, gulv og tak. De har 2 rom og en gang, på det ene rommet var det 2 senger, et ildsted, et gammelt kjøleskap, og en benk. På det andre rommet var det 2 senger, et klesskap, og en tv. Toalett hadde de i hagen i en bu laget av paller. Og i hagen stod et grantre (1 m høyt) med julepynt.

Det som både jeg og Stina satt igjen med etterpå, var at det var koselig der! Ja, det var ikke reint der, nei de har ikke vannklosett, det var enkelt, men vi syns det var koselig.

Det var også fint å se hvordan Anatolli prata med far og brødre, fortalte dem at de ?kan hvis de vil?, at de har potensial, at de er unge og kan få til det de vil. Han fortalte hva de burde ha på seg hvis de skulle av gårde å søke jobb, at de kunne dele på det vi hadde med. Han var som sist vi var der, tydelig stolt over å ?vise? oss sin far og brødre, og å ?vise? dem oss og sin gravide kone. Og de var utrolig stolte over Tolla! Faren hadde under puta si brillene sine, og telefonnummeret til sønnen sin.

Sånne ting brenner seg inn i hukommelsen.

Andrei var også hjemme, så vi fikk levert en søppelsekk med klær til han og familien. Han ble som alltid veldig glad for å se oss. Rart hvordan en klem tydelig kan varme mer enn all verdens med ull!

Her er Stina, Andrei og Anatolli. Andrei bor vegg i vegg med far og broedrene til Anatolli. Baade Andrei og Anatolli har bodd paa Prestekrave. Egentlig tror jeg de fleste ungene fra denne landsbygda har vaert innom der eller "burde" ha vaert innom der...

Det har vært en del flying i det siste, og det liker vi jo! I begynnelsen av januar var vi ute på et internat/barnehjem hvor det bor unger i barneskolealder. Der bor Edik (10) og Tonje (15) som vi kjenner fra Prestekrave. Lørdag 9/2 var vi der ute igjen, sammen med Katja Momonova som vi kjenner fra en av menighetene vi har samarbeida med. Den menigheten har begynt å fokusere spesielt på barnehjemsbarn, og har begynt med opplegg der de slipper til. På lørdag fikk vi være med i ei jentegruppe på dette barnehemmet der vi snakka om kjærlighet, hva det egentlig er, og hva det ikke er. Vi gikk ut i fra 14. februar som markeres mer her enn i Norge, og snakka med dem om kjærlighet. I begynnelsen var det vanskelig og litt flaut for dem, men etter hvert gikk skravla.

Da vi var der i januar, drakk vi te og spiste snop sammen med noen av jentene, og da sier Tonje at det var første gang noen kom for å bare være med dem og prate med dem. Og nå nærmest kaster de seg over Katja og dem fra menigheten når de kommer. De trenger så sårt noen å prate med eller leke med!

Alle på internatet røyker. Og det var litt snodig å se de bitte små 11 åringene, som rakk meg til ?midt på leggen?, gå rundt med røyken i munnvika. Tydeligvis er ikke reglene så strenge på disse områdene. Men bak de tøffe gutte- og jenteansiktene skulle det ikke mye til før en oppdaga hvem de egentlig var, små barn med sårede følelser, som mer enn noe annet ønsker seg en mor eller far, en venn, søster eller bror.

Når vi skal gå, kaster en av de bittesmå guttene seg rundt meg og ser opp med håpefulle øyne, ?når kommer du tilbake??, mens jeg kjenner hjertet hans dunke gjennom to sett med ytterjakker. Et lite barnehjerte.

Og jeg vet at jeg ikke kan følge opp alle disse ungene, selv om man så gjerne vil. Men jeg vet at det er en som kan hjelpe. Kanskje får jeg være med på å så enda et frø, så blir det opp til Han å vanne det?

Over ser dere meg og tre av smaatrolla fra internatet/barnehjemmet vi har besoekt i det siste.



Jenta til venstre er Tonje fra Prestekrave, hun har jo blitt ungdom!

Her hjemme skjer det også litt av hvert, blant annet driver vi med oppussing i kjelleren. Det store rommet nede skal gjøres om til et rom for Anatolli og Oksana, sånn at de kan bo på noe som er litt større enn et kott når de to skal bli til tre. De har foreløpig ikke råd til å leie/kjøpe sitt eget, så det er den beste løsninga nå. Så nå rives vegger, gulv heves og det er nok å ta tak i. Bare ganske ikke så leint lite irriterende at jeg er jente? Får jo ikke lov til å hjelpe med noen ting! Fy katta.. Men bra blir det i alle fall, og alle gutta er i sving der nede.

Far og guttene i god gang med riving av soppbefengt vegg, litt pes og ganske stas :)
 

Ellers har jeg nok blitt mer russisk en jeg hadde planlagt? Jeg har vært på salg i en russisk butikk, glitter og stas? OG Olga er ikke bare frisør, men også negledesigner? Så jeg har nå lange falske negler med røde blomster på? Jeg snek med unna det mest rosa, da? Satt i tre timer for å få meg dette kunstverket, for ja, kunst er det! Nå mangler bare platinablondt hår J Hehe!

Litt skeptisk?



Russisk :)
 

Som dere skjoenner er hverdagen vaar en blanding av alt... Men det er kanskje litt noedvendig??
Håper alle dere der hjemme har det strålende! Det har vi J

Snakkes plutselig!